Risikosport

I går hadde jeg en ganske dårlig dag emosjonelt sett. Det ble en uforutsett tur til Hedmarken, eller Innlandet, som det heter nå, på tirsdag. Egentlig ingen kosetur, men det ble en middag med søstra mi og et besøk hos datter’n min før vi satte nesa hjem. Men det var igrunn det som var koselig med hele turen. Og gårsdagen bar preg av det. De minste oppgaver ble som høye fjell, og jeg fikk det jeg hadde planlagt å få unna meg på tirsdag, i tillegg. I grunnen var det en venninne som redda meg. Først og fremst så ringte hun og snakket opp humøret mitt litt. Jeg klarer aldri å bli i dårlig humør av henne. Og før vi la på, så avtalte vi at vi skulle lage en liste på 3 ting vi skulle gjøre, også avlegge rapport. Så jeg fikk gjort ganske mye i går likevel. Tusen takk, du nydelige menneske, du vet hvem du er.

På lista mi hadde jeg klemt inn at jeg skulle gå en tur. Det pleier å hjelpe litt på humøret, dessuten så ser man andre ting enn husets fire vegger. Så jeg putta nøkler, astmaspray, engangslommetørkler, førerkort og håndsprit i lommene og la i vei. Man er da forberedt når man skal på tur.

Det jeg glemte var fjellklatrerutstyr og hjelm.

Første stopp var nede på utsiktspunktet. Stolpejakten er i gang igjen, og jeg måtte ha med denne. For øvrig den siste stolpen min på fjellplatået. Etterpå tenkte jeg å gå ned Nordre Zikzakvei ned i byen. Via en side på Facebook fant jeg plutselig ut at det fantes enda en vei ned i byen. Jeg har bare funnet to, pluss heisen. Så da måtte jeg prøve ut denne også.

Det starta veldig bra.

Stien bar preg av at den var vedlikeholdt, så jeg traska ivei, veldig gira fordi det fantes en vei til ned i byen, som jeg ikke hadde visst om. Det var hogget unna trær og utsikten var upåklagelig.

Men så…..

Det var såpass bratt ned her at jeg mistet fotfestet et par ganger, og var overlykkelig for tauet. På det siste bildet her så står jeg bak tauet sånn for sikkerhetsskyld. I tilfelle jeg skulle miste balansen eller noe. Men første hinder bestått og jeg kjente at humøret var på vei tilbake.

Så videre nedover det bar. Det var satt opp en gjerdebit der, så da gikk det vel an å holde seg fast der.

Det er umulig å få med seg på bildene hvor bratt det er. Hadde jeg klart å få et bilde av rekkverket foran med stien bak, så kunne man kanskje fått et lite inntrykk siden stengene i gjerdet står loddrett.

Etter en og en halv sånn sikksakk til, uten gjerde, kom jeg ned til en kjempeflott plass med krakker og bord. Tok selvfølgelig ikke noe bilde av den, men utsikten da menneske, utsikten…….

Man blir selv liten når man står på sånne plasser som dette.

Og herfra gikk alt bokstavelig og psykisk nedover. Jeg sto på platået og så så vidt stien videre nedover. Og ovenfra og ned så det ikke så bratt ut, og med friskt mot satte jeg i gang nedstigningen. Men ti meter nede i, ja, jeg sier fjellveggen, så ble stien borte for meg. Da fant jeg ut at dette hadde jeg ikke lyst til å trekke videre. Hva er det fjellvettreglen sier? Det er ingen skam å snu?

Det ble til at jeg snudde og skulle gå opp igjen. Jommen sa jeg gå. Jeg klatra mer eller mindre liggende, og beina gled i grus og jord. Steiner som raste nedover slutta liksom ikke å rase. Jeg hørte dem trille nedover i noe som ligna en uendelighet. Det eneste som redda meg var at jeg fikk tak i røtter og grener så jeg fikk dratt meg oppover samtidig som jeg krabba. Et øyeblikk var jeg på panikkens rand, og det skal mye til før jeg kommer dit. Jeg kan huske kun en gang før at jeg har vært så redd. Jeg vurderte å ringe brannvesenet for hjelp, og da har jeg nådd terskelen, for sånne instanser bryr man ikke med mindre det er tvingende nødvendig. I alle fall i mitt hode. Gubben fikk greie på i går kveld, at noen allerede har måttet få hjelp av brannvesenet der. Det var ungjenter, så da burde vel hue på meg ha sagt ifra allerede på platået at dette ikke var lurt.

Jeg kom meg i alle fall opp på platået igjen, men flere bilder tok jeg ikke. Jeg satte meg rett og slett ned på krakken for å hvile, og da kom tårene også. Ja, jeg innrømmer det så gjerne at jeg gråt fordi jeg hadde vært så redd og for at det tross alt hadde gått bra.

I dag har jeg så vondt i kroppen som det går an å få tror jeg. Armene og skuldrene som har plaget meg i det siste, og som var i ferd med å bli mindre vonde, er så jævelige i dag at jeg har hatt problemer med å holde tekoppen. Lårene føles som om de fortsatt er fylt med melkesyre og ryggen….. den snakker vi ikke om.

På facebooksiden til den gruppen der jeg fikk hintet om stien skrev jeg noe sånn som at: Joda, greit med tau ned det første stykket, men at det var påkrevd med fjellklatreutstyr kunne de gjerne opplyst om. Og først i dag er fleipen til søstra mi om at jeg ikke egnet meg som fjellgeit, LITT morsom.

Men Nordre ZikZakvei er jeg 110% ferdig med.

En kommentar om “Risikosport

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s