Postcrossing

I forigårs hoppet jeg i det og laget meg en profil på noe som heter Postcrossing. Egentlig er det lenge siden jeg hørte om det første gangen, og det var administratoren av gruppa Notatboka på Facebook som nevnte det. Må ha vært minst et halvt år siden, hvis ikke mer. Jeg fant ut at dette måtte da være noe for meg som ønsket meg mer enn regninger og reklame i postkassa.

Da jeg var yngre brevvekslet jeg med 3-4 stk på forskjellige plasser i landet. Adressene fant jeg i bladet Lykkesmeden som vi fikk utdelt på barneskolen. Jeg vet ikke om det var flere som fikk disse bladene. Det var nettopp litt lykke når jeg fikk mitt, men der fant jeg adressen til ei jeg brevveksla med en god stund.

I tenårene var det noen forsøk på brevveksling, men det ble liksom ikke helt dreisen på det. Jeg brevveksla med et par gutter husker jeg. Den ene fra Maura. Husker han godt, for han fant fram til Elverum og besøkte meg da jeg bodde der. Men brevvekslingen dabbet av og rant ut i sanden.

Da jeg ble sammen med eksmannen min fikk jeg vite at søstera hans hadde brevvenner over hele verden. Noe som imponerte litt husker jeg. I kretsen hennes gikk det små adressebøker som de sendte rundt i brevene. Kanskje bare et par papirlapper på størrelse 3×4 cm. De kunne ikke være så store pga at portoen kunne bli ganske stor enkelte steder i verden. Men fikk du et sånn hefte så kunne du plukke ut noen du ville skrive til før du sendte det videre. Ville du bli skrevet til så kunne du også skrive ned din egen adresse. Når disse småheftene var fulle, så sendte man dem tilbake til den som hadde laget dem. På den måten fikk man muligheten til å sende brev til hele verden, og kanskje finne ut hvor i verden adresseboken din hadde vært. Genialt og morsomt spør du meg.

Jeg fikk 4-5 sånne småhefter av ekssvigerinna mi og skrev til 4-5 stykker, sorterte ut og videreformidlet resten av heftene i hver sine retninger. Jeg fikk 2 svar fra USA, 1 fra Storbritannia og 1 fra Italia. De tre første bare stoppet opp etter en stund. Men Maria Vittoria fra Italia og jeg fortsatte å skrive til hverandre en god stund. Så skjedde livet. Jeg har ingen annen god forklaring på det, men det gikk lenge før jeg tok pennen fatt og tok kontakt med henne igjen. Så fant vi hverandre på Facebook og har mer eller mindre fulgt hverandre der. Det har begrensa seg til julekort i de siste årene.

Når man begynner på voksenlivet så begynner andre fordringer og krav å gjelde. I mange, ikke alle, tilfeller så får man andre ting i hverdagen som krever oppmerksomhet. Selvsagt kunne jeg ha plukka opp pennen og skrevet noen brev til forskjellige personer rundt om, så det er like mye min feil at jeg ikke får brev i kassa mi. Men jeg er rett og slett ikke flink nok til det. Men dere som kjenner meg, skriv gjerne brev, dere får svar.

Med Postcrossing så sender man postkort, og DET fant jeg ut at jeg måtte da vel kunne fikse. Så da laget jeg meg profil og bad om et par adresser, og i dag går det avgårde to postkort fra meg. Et til Tyskland, og et til Russland. Skal bli spennende å se hvor jeg får kort fra.

Du kan lese mer om Postcrossing på http://www.postcrossing.com.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s