Latterlig kundeservice

I dag måtte jeg ringe et kundeservicesenter for å få svar på et spørsmål. Var i grunnen veldig spent på om jeg fikk svar, for jeg glemmer alltid sånne ting til det er for sent for dagen. Men denne gangen gikk det bra.

Etter en liten runde med å taste 1, 4, mobilnummer, stjerner og måner, fikk jeg da endelig en ringetone til kundesenteret. Så jeg satt da der, hørte på at det ringte et par tre ganger før det kom info om at jeg sikkert hadde fått raskere svar på hjemmesider og bortesider og hurra meg rundt. Jeg fikk igjen ringetonen og det ringte et par tre ganger igjen. SÅ kom det serru….. Jeg lo så tårene trillet og holdt på å ramle av stolen jeg satt på. Gudskjelov at jeg satt sier jeg.

Kundeservice vær så god.

Jeg måtte forklare damen i andre enden, som jeg ikke fikk tak i navnet på engang, hvorfor jeg lo. Og vi ble enige om at spiseromshumoren for kvelden var redda. Sannsynligvis er julebordvitsen for 2019 også redda.

Siste beskjeden lød som så:

«Det er mange som vil snakke med oss for tiden, men hvis du venter litt, så vil du snart få svar, DU ER NUMMER 1 I KØEN.»

Når du kommer direkte som nr 1 i køen, så er det kanskje ikke så mange som ringer likevel?


Søsterklokkene

Innlegg skrevet på oppfordring fra Jernbanefrua. 🙂

Boka er gitt ut på Gyldendal forlag

Jeg har nettopp lest ferdig Lars Myttings «Søsterklokkene» og kan trygt si at dette er en bok som er vanskelig å legge fra seg om man er som meg, litt mer enn gjennomsnittet interessert i bl.a levesett på 1700, 1800 tallet.

Lars Mytting har tatt utgangspunkt i et sagn fra hjemtraktene sine. Nærmere bestemt et sagn som er knyttet til Ringebu stavkirke, der en bonde gav kirken to klokker. Denne bonden hadde to døtre, siamesiske tvillinger, og han bad til Gud om at hvis de fikk dø samtidig så skulle han gi kirken to klokker i gave. Han ble bønnhørt og gjorde som han lovet.

Historien i boka utspiller seg på slutten av 1800-tallet og her har du kjærlighet, drama og god gammeldags overtro, flettet godt sammen med historiske fakta. Fakta om Norges gamle stavkirker og hvilke forskjellige skjebner de så, jordmødres virke i gammel tid og hva kirken betød for folk den gangen.

Jeg slutter aldri å la meg imponere av hvilket arbeid forfattere har i forkant av en bok, i form av research. Hvordan de klarer å flette fakta og fiksjon sammen på en sånn måte at du ikke aner hvor det ene stopper og det andre begynner.

Om denne boka kommer med en oppfølger vil jeg ikke akkurat grine, men håpet er lite. Men, slutten gir rom for det.

Kan anbefale boka på det varmeste, og da kun som en helt vanlig leser av boka, og ikke anmelder. Men jeg kan ikke være helt på jordet siden den fikk terningkast 5 av Dagbladet, VG, Bok365, Østlendingen og Hamar Dagblad. Stein Roll i Adressa gav boka terningkast 6. Jeg kaster doble terninger og gir boka 12.

Denne boka kommer garantert til å bli lest flere ganger av meg.

Gamle minner

I går var jeg på loftet en tur for å se etter noen bilder. Og hjelpe meg. Esken var for stor til at jeg kunne få den med meg ned helt alene, og det tror jeg at mange skal være gla for gitt.

Jeg skulle egentlig bare opp og se om jeg fant et par bestemte bilder, og ble sittende der oppe en liten stund. Men loft og vinter er en dårlig kombo, så om jeg rista av latter eller kulde tilslutt skal være usagt.

Nå sitter jeg med bilder fra så langt tilbake som 70-tallet. Jeg har mange av bildene etter foreldrene mine også. Og hjelpe meg så mye fine moter vi har hatt opp igjennom årene. Klær, hår og interiør. Bilder av mutter’n med hårsveis og utseende så du kunne ta henne og Sølve Grotmol for tvillinger. (Google fyren.) Bilder fra stua i barndomshjemmet mitt der det hang minst 6 gardinhøyder på 2 meter, i ORANSJE. Knall oransje. De var sikkert lekre den gangen. Røde slengbukser. Åletrange over hoftene og like stor vidde på hvert bein, som livvidden på buksa. Og hockeysveis, må’kke glemme den. Litt moro å se tidsepokene så tydelig.

Jeg aner ikke formålet med bildet, men kanskje det var for å dokumentere rotet på rommet mitt? Cordfløyelbukser, og de grusomme gardinene. Står i stil med den like grusomme oransje veggen.

Det var ikke mye hockeysveis på det bildet over her, den kom senere.

Tatt i en fotoboks i Lillestrøm. Jeg TROR jeg er 15-16 år på dette bildet.

Æ’rre muuuulig lissom. Og nå sitter jeg i stua, godt og varmt med fyr i ovnen, så nå VET jeg at jeg rister fordi jeg ler. 😉

Å skar’n gjøra’??

Har tenkt å begynne å svømme minst en gang i uka. Tror det er bedre trim for ryggen min enn å gå. Etter en god spasertur i passe fart så hender det ofte at jeg er nesten sengeliggende i to dager etterpå.

Å svømme er noe jeg er ganske dårlig på. Jeg lærte å svømme sent siden jeg hadde foreldre som ikke var fortrolig med vann. Strandlek på sommer’n var totalt ukjent for meg til jeg var ganske stor. Kan tippe at jeg var 6-7 år første gangen jeg fikk være med storesøstra mi og kjæresten hennes på badestranda. Søstra mi er 10 år eldre enn meg og kjæresten, som ble mannen etterhvert, var 5 år eldre enn henne igjen. Så jeg var i trygge hender. Men å svømme lærte jeg ikke før jeg var 10 år. Og jeg svømmer elendig. Så å praktisere brystsvømming med den svaien jeg får i ryggen, lar seg bare ikke gjøre uten å få skikkelige plager. Å svømme på rygg derimot. Der er jeg ganske rå. Og da spiller ryggen og jeg på lag. Da koser jeg meg skikkelig.

MEN mitt største problem før jeg reiser opp i svømmehallen er:

Bør jeg barbere leggene eller kan jeg drite i det?

#spørikkeforenvenn

Dårlig tid….eller ikke?

I august fikk vi vinterveden vår. 32 små sekker med ved som skulle inn i garasjen. De som kom med veden fikk ikke lov til å legge det på plass i garasjen selv om de kunne gjort det. Gubben har en bil stående der. En bil som betyr litt for han på flere måter. Så istedenfor at disse store, sterke, flotte, kjekke karene skulle være uheldige å komme borti ting og tang i garasjen, så fant jeg ut at de kunne legge det utenfor garasjen, så kunne jeg bære det inn. De småsekkene var liksom piece of cake. Trodde jeg. I den varmen vi hadde i sommer, 32 sekker som ble tyngre og tyngre for hver sekk…. Det ble mer slitsomt enn jeg tenkte, og dagen etter ble ikke særlig produktiv.

Ett stk svett Kristin

Men da jeg var ferdig med veden syntes jeg at jeg hadde en litt rar følelse i venstre hånda. Spesielt lillefinger og ringfinger. Da jeg titta på venstre hånda så jeg sånne merker som du får av å bære en tung bærepose. Jeg tenkte som så at dette forsvinner, så det ordner seg. Det gjorde det ikke. Altså, merkene ble borte, men følelsen kom ikke igjen. Jeg kunne, og kan fortsatt, stikke en nål i lillefingeren uten at jeg merker det. Må slutte når jeg ser det er like før den går igjennom. Så etter mye fram og tilbake med legen ble jeg henvist til røntgen. De fant en cyste i venstre håndledd som de mente ikke skulle ha noe med saken å gjøre. Men fingrene er fortsatt følelsesløse og videre henvisning til nevrolog ble sendt.

Jeg tenkte ikke så veldig mye mer på det, og da svigerdattera mi lurte på om jeg kunne strikke melkegenseren til de yngste bonusbarnebarna, så sa jeg så klart ja. Av flere grunner. Jeg ville gjerne at de skulle få noe skikkelig til bursdagene sine, og jeg hadde lyst til å strikke denne genseren.

Garn ble kjøpt inn før jul og genseren starta på. Den første bursdagen er i slutten av januar, så det skulle gå bra med god margin. Den andre bursdagen er i midten av februar.


«….hva galt har de gjort deg lissom?» Jo, han har noen gullkorn denne legen. 😉

Og så, rett før jul, så kom det brev fra sykehuset. Time hos nevrolog var satt til 29. januar. Først tenkte jeg: Flott!! Men etter et par dager når tenker’n hadde fått gått et par runder så fikk jeg litt panikk. Egentlig ganske ubegrunna tenker jeg. Men HVIS jeg får operasjon fordi nervene ligger i klem, hvor fort etter timen hos nevrolog, får man det i så fall? Og da får jeg ikke strikket i alle fall. I beste fall blir det puslespill og/eller å lese.

Nå er genser nr 1 ferdig. Har igjen å sy inn tråder og presse den. I går starta jeg på ermene. Hadde to sett med strømpepinner i samme størrelse, så jeg fant ut at hvorfor ikke strikke begge ermene samtidig. Så målet mitt for uke 3 er at ermene på genser nr 2 skal være ferdig. En uke på to ermer på en str 10 år, bør jeg klare innimellom andre ting som vanligvis gjøres i en husholdning, også litt blogging da.

Teflonhjerne

Bestilte meg tid for EU-kontroll forrige uke. Eller, det heter vel periodisk kjøretøykontroll nå. Jeg vet at det er en del småplukk med bilen som må fikses, deriblant ei frontlykt. Så da jeg ringte i forrige uke så skulle fyren jeg snakka med, undersøke litt priser for meg, og ringe tilbake. Men han ringte aldri tilbake, så da jeg var i området likevel så stakk jeg bortom.

Rett inn på rollelista for «Cars» vettu.

Vi fant ut at vi tar kontrollen først, også ser vi hva som må gjøres siden jeg er nødt for å bruke litt tid på å fikse alt. Lommeboka skriker noen ganger. Veldig høyt. Så jeg kom ut fra verkstedet med et timekort i lomma og en avtale om å komme med bilen på tirsdag.

Da jeg svingte ut fra parkeringen slo det meg, hadde jeg ikke allerede bestillt en time? Jeg fikk ikke sjekka siden Glemmeboka mi lå igjen hjemme. Men det var det første jeg sjekka også. Joda, i boka mi sto det at jeg skulle møte opp med bilen på mandag. Da var det bare å ringe og si ifra at jeg klarte meg med bare en kontroll.

Tenk å være så sabla surrete???

😛

Sjølgjort er vælgjort!!

Da har jeg sletta den gamle bloggen min sjøl!! Det satt litt langt inne, men jeg har allerede fått lasta ned bloggen min fra blogg.no i zip-fil som ligger på pc’n. Så den er vel for så vidt ikke tapt. Men dette føles veldig surt. De skrev at jeg kunne klikke meg inn på «bli blogger», og da trodde jeg at jeg bare kunne starte opp en blogg igjen. Det var en av grunnene til at jeg sletta den gamle bloggen min. Da fikk jeg frigitt mailadressen min.

Men så enkelt skulle det ikke være. Man må jo søke om å bli blogger?!?!?? Altså hva er poenget? Jeg trodde den søknaden var noe man måtte skrive om man ville fortsette den bloggen man hadde. Nå skal man siles i «inngangen»

Ikke for at jeg er ute etter et kjempepublikum på bloggen min, men det var så enkelt å følge blogger der inne. Se hvert nye innlegg, følge med på hva folk brant for. Istedenfor så forsvant blogg etter blogg på lista mi. Og jeg er så gammeldags at jeg liker å ha alt på ett sted. Å måtte lete etter bloggene i ettertid…. Jeg synes dette er helt høl i hue.

Skal tro hva hun tenker?

Jeg kan forstå at det er mange «døde» blogger der ute, men hvorfor ikke gå inn å slette de som ikke har vært i aktivitet det siste året f.eks?

Selv om søknaden min om blogg skulle gå igjennom, så er jeg neimen ikke sikker på om jeg gidder å gå tilbake. Jeg fikk følelsen av at det jeg, og mange mange andre, skriver om liksom ikke er verdt noe.

Siste del av søknadsskjemaet så spør de: Hvorfor vil du blogge hos oss?

  • Jeg vil blogge fordi skriving i mange tilfeller kan være terapi for meg. Foreløpig har jeg ikke turt å åpne meg 100%, og om jeg klarer det noen gang vet jeg heller ikke.
  • Jeg vil blogge fordi jeg har lyst til å skrive noe om hobbyene mine, som jeg har en del av.
  • Jeg vil blogge om A4 livet mitt!!!

Trenger jeg andre grunner liksom?

Men nå er den gamle bloggen borte og jeg begynner å like WordPress-plattformen veldig godt.